Hjem

Nyheter

Hovawart

Golden Retriever

Valper

Linker

Kontakt

Gjestebok

 

Waterloos Nira

11. november 1993 - 14. januar 2002

Nira var min første Golden Retriever. Hun var en utrolig sprek jente med mye futt og fart i.
Hun var bare 7 mnd gammel da jeg fikk henne røntget pga halting. Det viste seg at hun hadde sterk HD.
Veterinæren som røntget henne ville avlive henne fordi hun kom til å få store smerter. I og med at hun var så
livsglad og i god form så valgte jeg å se det an,,, og gudskjelov for det. Nira ble over 8 år. I løpet av disse årene var hun med på lange fjellturer, hun var "trekkhund" på sparkturer og hun elsket å svømme. Jeg tror at fysisk aktivitet for henne var redningen. I julen 2001 begynte hun å halte og i løpet av en-to uker så klarte hun ikke lenger å gå.
Nira var en humørspreder. Hun satt alltid ved siden av meg ved middagsbordet (på stol selvsagt). Hun satt også
på stol ved bordet når min sønn feiret bursdag. Hun hadde som de andre" barna", på seg bursdagshatt....

(Bilde kommer)

Begoras Lili Marlen

10. juli 1994 - 17. september 2003

Lili flyttet inn hos oss i september 1994. Hun var en mer stillferdig type enn Nira, men de to fant hverandre og hadde ett herlig vennskap. Mang en gang lurte jeg på hvordan det er mulig å være sammen 24 timer i døgnet og alltid være venner. De to kranglet aldri! Lili var utrolig godlynt og veldig lettlært. Hun var veldig "mammadalt", og ble nok min spesielle hund. Hun var en noe usikker type og kom alltid under "mors" vinger når hun trengte det.
Da Nira ble borte så var aldri Lili alene. Jeg tok henne med overalt. Kort tid etter at Nira ble borte så begynte Lili å halte. Dette var litt rart for hun hadde aldri vært syk eller lignende. Det viste seg at Lili hadde massive forkalkninger i ryggen. Dette holdt vi i sjakk med medisiner, men sommeren 2003 fikk hun også livmorbetennelse. Veterinæren mente at med forkalkninger i ryggen så var operasjon utelukket, og hun ble ikke bra igjen etter antibiotikakur så avlivning ble valget. Mine to første og kjære Golden var nå borte og det var fryktelig trist, men jeg måtte trøste meg med at de hadde hatt ett innholdsrikt og godt liv.

(Bilde kommer)